Dobbeltforestilling med Finn Iunkers dramatiseringer av gresk drama presenteres av prisbelønte VERK PRODUKSJONER.
Fredag spilles IFIGENEIA KL 2000
Lørdag dobbeltforestilling IFIGENEIA KL 1800 - DEALING WITH HELEN KL 2100
Billetten inkluderer servering av varm mat mellom forestillingene. Samtale med forfatteren i pausen.
På scenen:
Anders Mossling, Saila Hyttinen, Håkon Vassvik, Per Platou
(Kun i Ifigeneia:) Thea Fjørtoft, Solveig Laland Mohn
(Kun i Dealing with Helen:) Nils Petter Mørland, Joao Pamplona, Mona Solhaug
Regi: Fredrik Hannestad
Tekst: Finn Iunker
Musikk: Per Platou og Fredrik Hannestad
Scenografi/kostyme: Signe Becker + VERK
Dramaturgi: Kristian Seltun
Lys: Nora Hagen / Tilo Hahn
Dramaturgisk input: Anders Paulin
Videoassistanse: Joachim Hamou
Produsent: VERK
Co-produksjon: Black Box Teater.
Forestillingene er støttet av Norsk kulturråd, Nordisk Kulturfond, UD, Norsk-Finsk Kulturfond og Fond for Lyd og Bilde.
DEALING WITH HELEN av Finn Iunker
Iunker har skrevet en oppfølger til Ifigeneia som oser av selvtillit, her harselerer han med noen av verdenslitteraturens største helter/heltinner med en selvfølgelighet som kan gi hvem som helst kuldegysninger, også når man tenker på dens aktualitet. Man kunne uten problem ha byttet ut Agamemnon med Bush, Akhilles med Dick Cheney osv. som ville ytterligere forsterke det satiriske nivået i stykket. Teksten er skrevet som en respons på Ifigeneia og forholder seg friere til sitt forelegg enn det Ifigeneia gjør, og har en tydeligere allegorisk fabel. I motsetning til Ifigeneia har Helena en handling som selv er i utvikling som tilslutt sammenfaller med en kritikk av det veldreide stykket: å løse alle knutene er ikke alltid den beste løsningen. Kort fortalt: Hva skjer når hele grunnlaget for krigen forsvinner? Nemlig, at den bortførte Helena – som er årsaken til hele krigen – ikke befinner seg i Troja, men i Egypt. Trojanerne forsøker etter beste evne å utlevere Helena kopier i et forsøk på å stanse krigen.
AGAMEMNON: Han sier det er henne.
MENELAOUS: Helena? Agamemnon nikker. Min Helena?
AIAS: Endelig er det over, altså. Åtte og et halvt år med krig.
MENELAOUS: Men dette er jo ikke Helena? Hvor er Helena?
MENELAOUS til Helena-kopi, vennlig: Hva heter du? Pause. Wat het uw nomen?
HELENA-KOPI: Sara
IFIGENEIA av Finn Iunker
Iunker har skrevet Ifigeneia med utgangspunkt i Euripides’ tragedie Ifigeneia i Aulis, og stykket bygger på myten der Agamemnon ofrer sin datter Ifigenia for å få vind slik at de (hellenerne) kan seile til Troja. Ofringen av sin egen datter er selvsagt ikke enkelt for Agamemnon og han slites mellom rollene som far på den ene siden og statsleder på den andre. I Iunkers moderne språkdrakt er det ikke vanskelig å kjenne igjen kynismen i den siste rollen fra våre egne dager. Og hele tiden ligger den ufrivillige komikken under, der stormakten forveksler bunnløse problemer med trivielle egenhensyn:
ALEXANDER Det er det samme for meg hva du sier til Klytaimnestra. Men hva har du tenkt å si til Ifigeneia?
AGAMEMNON Å store guder for et rot. (Pause.) Jeg må ha noe å drikke.
ALEXANDER Alt du trenger å gjøre, er å si nei.
AGAMEMNON (svevende) Ja.
ALEXANDER Jeg skal hente et glass vann til deg.
Verk legger det kritiske blikket mot krigens vannvidd og individenes sviktende idégrunnlag. Med en nedtonet vaudevilleaktig og episk spillestil rekonstruerer tragiske klovner hendelsene i Aulis. Og de gjør det i en satirisk og trashy atmosfære med politiske undertoner.
Oppsetningen mottok HEDDA-nominasjon for beste teaterforestilling 2007, og vinner av Scenekunstprisen 2007 fra Norsk Dans- og Teatersentrum.
Presseomtale:
«Verk og Iunker i skjønn forening. (...) Ifigeneia er blitt en besnærende teaterperformance med mye på hjertet.» (Dagsavisen,) «(...) enestående rytme. Men det mest imponerende er nettopp replikkinstruksjonen, og skuespillernes evne til å levendegjøre teksten slik at den ikke inneholder et dødpunkt.» (Klassekampen)
”Krigens absurde økonomi.
I havnebyen Aulis ligger den greske flåten værfast langs sjøveien til Troja. Prins Paris har røvet den skjønne Helena, og hellenerne skal ut og ta hevn. Trojanerkrigen er ved å bryte ut, og vestens litterære arv likeså. Men først av alt skal en byttehandel finne sted. En jomfru for prisen av en jomfru: den skjønne Helena for den unge Ifigeneia. Skal grekerne sikres en god vind til Troja, fønikerne slaktes og Helena bringes tilbake til Hellas, må Agamemnons datter først legge hodet på blokken. Det har nemlig gudinnen sagt. Og gudinner kan som kjent være ganske slu.
Her begynner den europeiske kultur. Med bruderov, barnemord og en skitten transaksjon. Uten denne handelen, ingen Illiade, slett ingen Odyssé, og et betraktelig mindre antall klassiske tragedier. Store ting står derfor på spill når en nordmann ubeskjedent tråkker inn i verdensarven med spørsmålet: Hva om Helena ikke var bortført? Hva om hun aldri var i Troja? Lett pedagogisk gjengitt: Hva skjer med krigen når den mister sitt motiv? Historien raser sammen foran oss, Trojas murer gjenreises, noen bind strykes fra verdenslitteraturen og Agamemnon griper godslig etter konas kjoleliv. Så går den grufulle konklusjonen opp for oss: Det hadde antakelig ikke spilt noen rolle. For krigen vil følge sin egen logikk, uavhengig av motivene vi velger å gi den.” Jon Refsdal Moe, Morgenbladet, 12.12.03
om VERK PRODUKSJONER
Verks historie:
Fredrik Hannestad og Saila Hyttinen stiftet sammen med Thomas Storm teatergruppen Bal-Teatret på Fyhn, Danmark i 1993, etter endt skolegang på Instituttet for Scenekunst og Nordisk Teateskole i Århus. I 1998 ble Verk stiftet i Norge der vi co-produserte med Bal: Jet hotell, Haven var helt hvit og Happy Doctor. Samarbeidet har vært overraskende stabilt forutenom et avgørende brudd med Balteatret og Thomas Storm etter Happy Doctor i år 2000. Siden den gang har Verk bestått av følgende medlemmer: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, og fra og med 2003 Per Platou. Verk Produksjoner er et skuespillerbasert ensemble som arbeider med tekstteater og har siden 2002 arbeidet med dramatiske tekster.
Definisjoner
Verk produksjoner er en fri teater gruppe, dvs. at vi ikke er noen institusjon, men i teorien er fri til å velge hva vi vil spille og hvor vi vil spille. Det høres fantastisk ut, og det er det mange ganger. Vi har hatt et ønske om å fri oss fra hierarkiske strukturer, der hver og en i gruppen for utfolde seg fritt med respekt for den andre. Det som etterhvert har skjedd er at vi har fått hver våres respektive rolle/anvarsområde i gruppen. Rollene forandrer seg også underveis i en produksjon: i startfasen av en produksjon er rollene ofte veldig utflytende, der vi drar nytte av alles input/ideer, men etterhvert som vi nærmer oss en premiere snevrer det inn og rollene blir mere fasttømret. Mange mener vi er et skuespillerensemble, eller at produksjonene er skuespillerbasert. En grunnregel for oss er at skuespilleren selv begynner å skape “øyeblikker”. Disse “øyeblikkene” er det som oppstår når en skuespiller skaper noe nytt/ferskt(en gest, intonasjon, en brist) foran et publikum som ikke var intendert eller tenkt, men som oppstår i situasjonen. Man kan kalle det for en “spontan”eller “levende” reaksjon som publikum merker som “liv”. Disse spontane øyeblikkene er ikke tilfeldige, men de kan heller ikke bli gjentatt – noe som både er litt trist og fantastisk på en gang. De kan kun bli oppdaget på nytt, eller re-oppdaget. Mening tilhører ikke fortiden, men oppstår i øyeblikket, her og nå, idet man åpner seg for en relasjon/møte. Og denne meningen er mye rikere og kompleks sammenlignet med det den rasjonelle tanken kan oppnå, som er basert på linjære årsakssammenhenger og mekanisk determinisme.
Vi mener teatret i seg selv er et politisk sted: siden alt som skjer, foregår her og nå, idet skuespillerens verden møter publikums verden, hver kveld, et lite samfunn innenfor et avgrenset område. Og hver kveld skal brenne av levende energi, av en helt annen verden for å interessere det, transformere det og integrere det. Å finne frem til og frigjøre denne energien er bl.a teatrets oppgave og den er politisk for den er sjokkerende og frisettende. Det er derfor viktig for oss å sette spørsmålstegn ved teatret som kunstform. Er det nødvendig med en fiksjon for å bli revet med? Må alt være forståelig? Hva er forskjellen mellom avleselig og forståelig? Hvorfor kommer folk og ser på mennesker som forestiller andre mennesker? Hva er den sosiale situasjonen i teatret? og hva vil vi fylle det med? Er teatret et rituelt sted?
En forestilling må ikke nødvendigvis være forståelig – hvis A så B. Men vi krever av oss selv og andre at en forestilling må være avleselig – Rose is a rose is a rose is a rose – Gertrude Stein.
