Veien til helvete

VEIEN TIL HELVETE

av Tore Renberg
skrevet for Tou Works og gjengitt med tillatelse av forfatteren

Da jeg var liten – og det var jeg veldig lenge – gikk veien til helvete gjennom Pedersgata.
Det er lett å glemme hvor lang barndommen er. Den er kolossal og voluminøs, noe som blir spesielt merkverdig om man ser den i forhold til hvem som eier den; barnet, ikke sant? At noe så lite, noe så erfaringsfattig, skal være eieren av noe så mektig, virker nesten uansvarlig. Barndommen har en tilsynelatende grenseløs utstrekning, og mens man er i den virker den aldri å ta slutt, helt motsatt opplevelsen man som regel har senere i livet, da alt går over nærmest mens man opplever det, ofte fordi erfaringene har blitt så forutsigbare at resignasjonen setter inn.

Den gang veien til helvete gikk gjennom Pedersgata, var jeg i barndommen.
Og det er lett å glemme hvor ny og intens og tilstede barndommen er for den som eier den hver dag. For den er ikke bare mektig, den er over alt; den som eier den, barnet, unnslipper den aldri, tvert om; barnet står i midten, det kan aldri legge barndommen fra seg – men hva gjør barndommen? Den skinner med førstegangserfaringer, dag ut, dag inn, nettene gjennom. Hver dag kommer den med nye ting til sin eier, den bærer fram skinnende metaller og merkverdige emosjoner, holder dem opp foran barnet og sier: Dette er ditt! Dette må du forstå, nå!

Og den gang Pedersgata var veien til helvete, var jeg eieren av min egen barndom, den jeg nå har mistet og bare kan spekulere over – og det var skummelt at helvete hadde manifestert seg i min by. Den samme byen jeg dro inn til om lørdagene for å gå på Bolla og spise søtt bakverk med mamma, kanskje for å gå i Kirkegaten og kjøpe noter hos Ruud, kanskje for å gå til Idsøe og kjøpe ordentlig kjøtt?

Jeg tilhørte den borgerlige majoriteten i Stavanger på 70 og 80-tallet, selv om vi kom fra rekkehusbebyggelse utenfor byen. Stavanger har i mange årtier, og i det minste i mitt 35 år gamle liv, vært en i all hovedsak blå og borgerlig by. Det betyr ikke at det ikke har funnes alternative eller radikale miljø, fattigdom eller sosial nød, det betyr bare at balansen i vår by har vært svært ujevn mellom klassene. Vi kan ikke sammenligne oss med Liverpool eller for den slags skyld Oslo. Det har medført at en stor majoritet av byens oppvoksende unger har flere erfaringer med velstand og rikdom enn for eksempel med arbeiderklasse og radikalitet.

På 70- og 80-tallet var dette enda sterkere enn det er i dag, og skillelinjene var skarpere mellom byens ulike geografiske steder. Jeg kan godt huske at det var områder vi helst ikke skulle dra til. Jeg kan ikke huske hvem som ga meg disse forbudene, og hvor strenge de eventuelt var, men jeg kan huske frykten og spenningen som var knyttet til helvete på jord, Pedersgata. Hva som lå bak denne gaten av undergang og alkoholisme og aids og vold, tror jeg ikke at jeg visste, men helvete var det, noe som ble ytterligere bekfreftet av tilnavnet området hadde fått: Varmen.

Jeg husker hvordan jeg gikk og forestilte meg denne ulidelige varmen – for det er også lett å glemme, at barndommen er noen få prosent realisme og resten forestillinger – ja, hvordan jeg så for meg den sydende varmen nede i østre bydel; svettende arbeidere som banket livskiten ut av konene sine og drakk seg halvt i hjel hver kveld, den grusomme varmen som bare finnes i helvete.

Grunnen til at jeg, en middelklasegutt fra Madla, oppnådde kontakt med dette området, var min oldemor, som bodde i blokka på Blåsenborg, og bruktbua på Løkkeveien. Bruktbua var et slags halvkulturelt sentrum relativt tidlig i Pedersgata, som mine foreldre kunne godta at jeg frekventerte, i og med at jeg kjøpte noe som kunne leses der; tegneserier. Og oldemor, stakkar, ja, hun bodde nå der, og det var bare sørgelig at hun ikke kunne bo et finere sted. Men stort lenger inn i Pedersgata kom jeg ikke. Jeg besøkte oldemor på Blåsenborg og jeg gikk bort til bruktbua. Derfra stirret jeg innover den mytologiske gata.

Etter hvert som jeg ble eldre forandret barndommens ensidige myter seg, og abstraherte helvetesforestillinger ble utfordret når man lærte noe om byen sin. Det er alltid kjedelig, og noen ganger trist, men som oftest nødvendig, når myter blir avløst; det var ikke et helvete som skjulte seg ved enden av Pedersgata. Det var for en stor del økonomisk nød, ja, men det var et kulturelt, historisk og menneskelig mangfold.

Mye har forandret seg på denne tiden, og en del er likt. Jeg har selv kontor på Tou Scene, en av Pedersgatas mange endestasjoner. Tou Scene liker å se på seg selv som åpent og generøst, men for en stor del av Stavangers fortsatt i all hovedsak borgelige befolkning, er nok Tou synonymt med et kulturelt helvete av eksperimentell støyrock og uforståelig performancekunst.

For meg og en del andre, er det et paradoks at vi holder til der ute, at bydelen opplever en kulturell tilvekst, og at den omfavnes av oss, for da vi var små, fryktet vi stedet. Vi ble bedt om å ikke dra dit. Etter hvert ble vi nysgjerrige på det. Etter hvert ble vi fascinert av det. Etter hvert fikk vi venner som bodde der, og vi så at de levde annerledes enn oss; de hadde det ikke så ryddig som oss, foreldrene var ikke hjemme til middag klokka fire, og vi dannet oss nye forestillinger om et friere og sunnere liv, nye mytologier om fellesskap og kreativitet og vennlighet. Så etter hvert ønsket vi, de borgerlige ungene, oss bort fra våre borgerlige rammer. Til slutt ønsket vi å ha kontorer og studioer og atelierer i det som før var helvete.