Kine Lillestrøm og Trond Hugo Haugen presenterer sammen et stedsspesifikt arbeid for Tou Vindu. Åpning 19.mars kl 1900. Utstillingen står til 30. mai. Åpningstider: man-fre 11-15 og under arrangementer i helgene. Verket kan til enhver tid ses fra utsiden.
1. NEON
Kine Lillestrøm (f. 1977) vokste opp på gården Vestlestumoen på Strømmen, med tilhørende sæter i Garvikåsen og støl oppe ved innsjøen Savalen. I samme landskap, en drøy mil fra tettstedet Alvdal i Nord-Østerdalen, nede ved samme Savalen, står østerdalstua Kolbotn: Arne Garborg sitt første egne hjem.
Trond Hugo Haugen (f. 1975) vokste opp i Stavanger med et nært forhold til Jæren, som strekker seg sørover mot Egersund. Det var her Arne Garborg vokste opp og det var her hans aske ble lagt, ved sommerboligen Knudaheio.
Arne Gaborg ble født 1851 på gården Garborg, 5 km vest for tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren, og døde i 1924 på gården Labråten i Asker. I sin samtid var Garborg en viktig intellektuell, debattant og språkmann, og han står for oss i dag som en av Norges sentrale forfattere – et symbol i norsk historie. Likevel blir han mest trukket frem i tradisjonelle fremstillinger hvorpå han mister mye av sin aktualitet i vår samtid.
NEON er tittelen på det stedspesifikke verket til Lillestrøm og Haugen. Her bruker kunstnerne Eilif Peterssen sitt portrett av Garborg fra 1894, appropriert, speilvendt og med klare referanser til populærkulturen, for å poengtere Arne Garborg så grundig at han igjen fremstår i sin opprinnelighet: En radikal, samfunnsengasjert mann som sto frem i sin egen samtid. Garborgs fremvekst og fremsyn gjør ham til et forbilde for nåtidens samfunnskritikk og vår tids kunstnere. Ordet neon kommer fra det greske ordet neos og betyr det samme som det kjente prefikset neo-, nemlig ny eller «det nye». Verket viser dermed til en ny Arne Garborg eller kun til Arne Garborg, hvor følgende sitat hviler i bakgrunnen:
«A rose is a rose is a rose» skrev den amerikanske poeten Gertrud Stein i et dikt, første gang publisert i 1913. Utsagnet har siden blitt knyttet til identitet: tingene er hva de er. Stein sa selv om sitatet at det refererte til romantikerne som benyttet ordet «rose» i direkte forhold til en reell rose. I tiden som etterfulgte romantikken, vår moderne tidsalder, ble bruken av ordet endret til å bli en referanse til en egentlig rose. Sitatet følger også en retorisk lov om trefoldig repetering for å framheve et poeng: Arne er Arne er Arne.
2. KOLBOTN
I 1885 forlater Arne Garborg hovedstaden Kristiania, tar den elleve timer lange togturen opp Østerdalen, finner Tronfjellet «i si rolege høg» og innsjøen Savalen «med sine sukk og brak». Året etter skriver han: «Å, ja; eg eldest no. 36 år; håret fell og modet fell; hev det vori skralt med gjentelykka fyrr, so vert det nok ikkje betre heretter». Likevel: I de elleve årene Garborg bor til og fra på Kolbotn skriver han både i bladet Fedraheimen og egne verk, Hjaa ho mor (1890), Trætte mænd (1891), Fred (1892), Læraren (1896) og deler av Haugtussa (1895), finner seg sin Huldra Garborg og får sønnen Arne Olaus Garborg. Alt beskrevet av Garborg selv i Kolbotnbrev (1890) og senere i Fra Kolbotnen og andetsteds (1903) av hans kone.
Det finnes ikke større kontrast til åpne Jæren enn Østerdalens tette skoger, selv om Garborgs Jæren ikke var frodig og grønn lik i dag – den var brun av lyng, rødfiolett på høsten. Det bare og vide Jæren finner vi derimot igjen på høyfjellet, som åpnet seg opp noen meter over Kolbotn. Her fant Garborg den samme endeløse utsikt, lik over hav som over fjell.
Om Østerdalen skiver han: «Det er kje vestlandsfjell med brådstup og himlende ville tindar; allting er jamt og rundt og stødt og godt underbygt. Det hev aldri hast; skvett aldri til med bråe tiltak eller store sprang: Østerdalen er som østerdølen: me fær no sjå då!» Aldri hast, verken bråe tiltak eller store sprang – er det også jærbuen?
Både som tilreisende til, og som oppvokst ved, Kolbotn undrer man seg over hvorfor Garborg bosatte satte seg her? Var det søken etter isolasjon for å skape, en flykt fra Kristiania, et ønske å være nær vennen Ivar Mortensson eller var det mest tilfeldig, at det ble akkurat der? Et lett liv valgte han ikke: vinteren var mørk og kald, det var langt til folk og bonde var ikke Garborg enn så mye han ønsket å være det. Til slutt ble det en drøm som brast, det gikk ikke: «Kolbotn var den einaste staden i landet der me kunde bu; no ser me at me kann ikkje bu der heller». I 1896 flyttet familien til Vestfold.
